I del 1 brukte jeg historien om disiplene om bord i båten på en stormfull sjø i Matteus 14:24-32, for å dele noen tanker rundt dette med livets stormer. Jeg vil i del 2 fortsette med denne bibelhistorien.
Disippelen Peter i stormen
Peter var en av Jesu disipler. Han befant seg om bord med de andre, denne stormfulle båtturen ute på Genesaretsjøen. Peter og de andre disiplene var på en måte «låst» i båten; det var ingen steder for dem å flykte, ingen redning i sikte menneskelig sett. Det Peter og resten av flokken nok ønsket seg aller mest, var å komme seg ut av den forferdelige stormen de befant seg i. Og ganske sikkert var de desperate etter en løsning og en rask redning!
Da Peter fikk se Jesus komme gående på vannet imot de og hørte ordene Han sa (vers 27), fikk Peter en rar ide. Han ba nemlig Jesus om tillatelse til å trø ut av båten, og få komme til Han på vannet! Peters spørsmål er jo på mange måter et meningsløst spørsmål, fordi all menneskelig erfaring tilsier at det er umulig for et menneske å gå oppå vannet. Noe som Peter, som jo var fisker, visste veldig godt! Likevel stiller Peter Jesus spørsmålet om noe umulig. Kanskje hadde Peter et sprøtt innfall der i stormen, som gjorde at han faktisk trodde det var mulig for han å trosse naturkreftene? Eller kanskje han bare var så redd og desperat, at han ikke tenkte over hva han egentlig spurte om? En ting jeg tenker kan være sikkert; Peter hadde sannsynligvis et sterkt ønske om å komme seg fortest mulig ut av den skremmende og ubehagelige situasjonen han befant seg i!
Jeg, i mine stormer
Og akkurat det, med å komme seg raskt ut av en ubehagelig og skremmende situasjon, kan jeg kjenne meg igjen i. Hvor ofte har ikke jeg, når livets stormer har rast og det har virket som jeg kommer til å «bukke under», bønnfalt Gud om å «ta meg ut av båten!»; «Ta meg ut av denne situasjonen!» «Jeg vil ikke være i disse omstendighetene lenger! Kan du ikke fri meg ut og ta meg vekk, på overnaturlig vis?! Gud! Grip inn!! N Å !!!»
Når jeg befinner meg i vanskelige og krevende situasjoner, er ønsket om å komme ut av «denne båten», ut av den krevende situasjonen fortest mulig en naturlig respons. En respons jeg antar de fleste vil kjenne på i slike situasjoner. Ønsket om å bli utfridd, tatt vekk og langt bort det som herjer livene våre der og da, er høyst virkelig! «Hvis jeg bare kunne kommet meg bort og ut av denne sitasjonen, ja da vil alt bli så mye bedre og lettere!», er nok en velkjent tanke og løsning for flere enn meg.
Båten som metafor
Båten som Peter og de andre sitter i, kan være et bilde på ting i våre liv som vi blir holdt «fanget av» og gjør oss ufrie. Livets stormbølger etterlater seg forskjellige spor i våre liv, og et av de sporene kan være våre reaksjonsmønster; Måter vi reagerer på i ulike situasjoner som oppstår i våre daglige liv, i etterkant av en storm. Disse reaksjonsmønstrene er vi ofte mer eller mindre klar over at vi har. Våre måter å reagere på kan vise seg å være til hinder for oss, noe som binder oss og holder oss fast. Det at vi ikke er bevisste på at vi har disse reaksjonsmåtene, gjør at vi ofte heller ikke er klar over hvordan de begrenser oss og holder oss «fanget».
Det kan også være at vi er klar over hva som holder oss «ufrivillig fast», uten at vi opplever å være i stand til å gjøre noe med det. Disse «fangenskapene» kan være manglende håp eller motløshet som vi kjemper med. Det kan være frykt og uro for hva andre mennesker måtte tenke og si om oss, noe som får oss til å begrense vår egen livsutfoldelse. Det kan dreie seg om manglende tro på seg selv, eller at vår «indre kritiker» styrer oss så mye at vi kjenner oss helt «fastlåste». Eller så kan bekymringer for framtiden vokse seg så store og uhåndterlige for oss, at vi føler oss bundet i situasjonen vi befinner oss i.
Om bord i disse «båtene» finnes det nok av opplevelser på det å kjenne seg fanget, sitte fast i noe som hindrer oss i å trå ut og komme ovenpå. Plassert i omstendigheter hvor livet kjennes ut som en eneste kamp mot stormens herjinger, vil vi av all vår makt klorer oss fast i «båtrekka» for ikke å «bukke under» i bølgene som herjer rundt oss.
Peter trådte ut
Da disiplene forstod at det var Jesus som kom gående til de i båten, spurte Peter om å få trå ut på vannet til Han. Jesus svarte «Kom!», og Peter valgte å ta imot denne utfordringen. På en måte kan vi si at Peter oppdaget hvilken «båt» han var fastlåst i, tok et valg om trosse det som holdt han fast og ta et steg ut i det usikre. Han bestemte seg for å handle, gjøre noe i den fastlåste situasjonen han befant seg i. Han valgte, sikkert mens frykten og usikkerheten hamret på innsiden av han, å fokusere blikket, ta steg ut av båten og gå Jesus i møte.
Peter valgte å ta det usikre steget ut av båten, feste blikket på Jesus og trådte ut på vannet. Det var først da han steg ut, at han gjorde seg erfaringer med at vannet holdt – det bar han! Ikke lenge etter dette leser vi at Peter begynte å synke. Dette skjedde fordi han flyttet blikket sitt fra Jesus, og over på omstendighetene rundt seg. Fokuset hans ble flyttet fra Jesus og over på det brusende vannet, bølgene som herjet og skremmende tanker; Kanskje tanker om at det er umulig å gå på vannet, at bølgene er skremmende og altfor virkelige, og at han helt sikkert kommer til å bli slukt av stormen!
Mitt fokus i stormens herjinger
Når jeg fokuserer på stormens herjinger som pågår i livet mitt, hva enn det måtte være av krevende situasjoner, er det så lett å miste fokus og begynne å synke – billedlig talt – akkurat som Peter gjorde. Har jeg hele mitt fokus på omstendighetene rundt meg; på stormen som herjer, på det usikre, på det som er truende og altoppslukende, så vokser tanken om jeg kommer til å «bukke under». Hvor jeg fester blikket mitt og har fokuset, hvor jeg har min forankring, har betydning for om jeg vil oppleve å være «over omstendighetene» eller «bukke under» for de.
Fri oss fra ubehaget!
Lengselen og trangen til å komme oss ut av ubehaget vi befinner oss i, er noe jeg tror vi alle har liggende i oss ifra fødselen av. Når vi står midt i stormens herjinger, bønnfaller vi om å få komme ut av «båten» vi befinner oss i. Vi roper etter en umiddelbar, trygler om praktiske og konkrete løsninger som vil fri oss ut ifra båten; Ut ifra det som binder og holder oss «fanget». Det er som et lydløst skrik inni oss som sier; «Få meg ut fra dette ubehaget! Ta det bort! Noen!! Redd meg!!!».
Hvor mange ganger har jeg ikke selv ønsket en kjapp og effektiv løsning på situasjonen der og da, en løsning som på kort sikt fjerner ubehaget og vanskelighetene jeg befinner meg i? Flere ganger enn jeg kan telle!
Kan det tenkes at med en rask og kjapp utfrielse ifra ubehaget, mister vi muligheten til å erfare løsninger som på sikt kan gi oss viktig lærdom? Ved å be om, velge «lettvinte» løsninger på kort sikt, tror jeg sjansen er stor for at vi går glipp av dyrebare og viktige erfaringer. Erfaringer som handler om utholdenhet, om å gjennomleve vanskeligheter. Lærdommer om betydningen av hvor vi fester fokuset vårt, når det opprørte havet bruser og livet herjes med. Erfaringer med å endre fokus ifra omstendighetene, på det som kan få oss til å «bukke under, og over på det som er hever over, holder oss oppe og bærer oss igjennom livets stormer. Viktige erfaringer med å våge å bli stående i det usikre, det skremmende, det uforutsigbare som vi ikke har kontroll over, inntil stormen er over. At vi ved å holde ut å være i dette opprørte havet, vil kunne erfarer at noe endrer seg, bølgene igjen stilner og stormen legger seg til ro – uten at vi gikk under!
Dyrekjøpte erfaringer
Slike dyrekjøpte erfaringer kan bidra til at vi, når vi støter på den neste stormen livet kaster imot oss, har en annen «balast» i møte med dens herjinger. Da kan vi kanskje erfare at den stormen ikke oppleves like skremmende som vi først fryktet, og gjør at vi møter den på en annerledes og tryggere måte. Et sitat som jeg ikke kjenner opphavet til, synes jeg er beskrivende for akkurat dette:
«En sjømann ber ikke om medvind, men om å lære seg å seile».
Vi vet jo så altfor godt, at i dette livet er det ikke kun «medvinds-dager» for noen av oss. Dagene der det blåser opp og omstendighetene «bruser» rundt oss, kommer vi ikke unna. Istedenfor å ønske oss medvind, bønnfalle om kortvarig utfrielser, kan det vise seg å være til mer hjelp for oss å endre fokuset vårt; Å feste blikket på Den eller det som kan lære oss å «seile» i livets stormvinder.
Sørg for forankringen din
Etter en tid med stormbølger i livet, kommer det tider med «smulere farvann» å ferdes i. Da vil vi få muligheten til å «samle oss» igjen, reflektere og forhåpentligvis dra lærdom ifra stormen vi la bak oss. Samtidig vet vi jo at det før eller senere vil blåse opp på ny, og livet herjes med på nytt. Det er en del av livets ukontrollerte gang, og noe vi må lære oss å leve med.
Sørg da for å ha forankringen din sikret før stormherjingene slår til på nytt i livet ditt! Hold fast i forankringen du har og hold fokuset ditt festet der, når det på ny blåser opp til storm. Gi ikke slipp, hold fast og hold ut!
Våg å trø ut av båten når muligheten byr seg! Trå ut av det usikre og teste om forankringen din virkelig holder eller ikke. Bare ved å våge å gi slipp i «båtrekka» og trå ut, vil du kunne erfare om ditt livs forankring holder eller ei.
Vær bevisst på å ha en forankring som tåler herjingene ifra livets stormer. Og fremfor å be om medvind, be heller om at du skal lære deg seile på bølgene som livets stormer sender din vei!
