De ulike værforholdene og dens innvirkninger på sjøen rundt, er beskrivende for hvordan livets skiftninger kan fremstilles.
Ikke bare «smeigedager»
Like sikkert som at vi er født, vil vi oppleve både stille «smeigedager» der livet kjennes fredfylt og godt, og stormfulle dager der vi frykter for å «bukke under» bølgene som herjer. Disse livets skiftende «værforhold» er vanskelige å unngå, og vi har lite kontroll over når de kommer og på hvilke måter de bil påvirke oss og livene våre.
Noen stormer er kortvarige og setter lite spor i oss. Andre stormer virker til å rase i det uendelige og vil lurer på om de noen gang vil ta slutt. Når så disse stormene endelig stilner, er vi merket av de for livet. Det vil ofte være et «før og etter» slike stormer; den vi var og livet vi hadde før stormen, ligner ikke lenger helt på det livet vi fikk i etterkant av større stormer. Vi er merket for livet, og har dermed (ufrivillig) fått andre «markører» å navigere etter i livets seilas.
Forankring
Når stormer raser i livet, har det betydning for hvilken forankring vi har festet våre liv i. Hvor vi velger å ha fokus og «feste blikket», kan være livsviktig når bølgene kaster oss rundt. Og det har betydning for vår opplevelse av trygghet og «sikring», mens stormbølgene herjer og sliter i oss.
En fortelling om livets storm
I evangeliet etter Matteus, Matteus 14, 24-32 leser vi en historie som gir meg mye mening i møte med egne og andres stormer i livet. I denne fortellingen befinner Peter og de andre disiplene seg i en gyngende båt, ute på et opprørt vann. Situasjonen var nok veldig skremmende, og de må ha følt at verden deres der og da var helt ute av kontroll.
Ganske sikkert kjente de også på både usikkerhet om hvor lenge stormen skulle vare, om de ville «bukke under» eller klare seg gjennom stormens herjinger. Det er lett å se for seg at de må ha vært rådville, kjent på stor frykt og følelse av hjelpeløshet. De var langt i fra land. Stormen raste rundt de, vannspruten stod og de ble kastet hit og dit. De fryktet nok for at båten skulle gå under, og at det var ute med dem alle. De hadde sikkert hele sin oppmerksomhet rette på bølgene som raste rundt de, og det opptok nok det meste av fokuset deres.
En uventet vending
Der satt de, ganske fortapt ombord i båten, mens stormen herjet rund de. Fokuset deres var festet på bølgene som raste rundt, mens de tviholdt i båtrekka for ikke å bli kasta ut i bølgene. Så er det med ett at noe endrer seg og de flytter blikkene sine. De får plutselig øye på Jesus, midt i stormen. Det vi si, først trodde de det var et gjenferd de så komme gående, oppå vannet i retning av båten de var i. Det står til og med skrevet at de skrek av redsel. Det er da Jesus lar sin stemme lyde. Og i det Han snakket til dem, gjenkjente disiplene Jesus.
Over stormens herjinger
Jesus befant seg i den samme stormen som disiplene var i. De ble kastet rundt og fryktet for sine liv. Ifølge Matteus sin beretning, leser vi at Jesus kom gående oppå vannet. Det var lite som tydet på at han var urolig, kjente på frykt eller var hjelpeløs med tanken på muligheten for å bukke under. Jesus var på en måte hevet over stormen. Disiplene var ombord i båten, som lå dypt i vannet og ble kastet hit og dit av stormen. Jesus kom til dem, hevet over det som disiplene opplevde som truende, skummelt og ukontrollerbart. Jesus kom disiplene i møte, hevet over de truende omstendighetene som de befant seg i. Faktisk var det sånn at de skremmende omstendighetene var under føttene til Jesus. Han stod oppå de og hadde et helt annet utgangspunkt og fokus, enn det disiplene hadde ombord i båten i det stormfulle vannet.
Våre livs forankringer
Våre livs stormer kan se ulike ut, og det er nok ulikt hva den enkelte av oss forankrer livene våre i. Noen kan, i mer eller mindre bevisst grad, forankre livet sitt i det de presterer på jobb, på idrettsbanen eller på den sosiale sfæren. Andre kan har formuen eller bankkontoen som en forankring. Mens for andre igjen, kan forankringen være i familien og nære venner, eller hjemmet de bor i. Noen vil i løpet av livet erfare at forankringen de hadde for seg og sine, ikke holdt da stormen herjet og slet i livene deres.
Troen som forankring
For del av oss er troen blitt den forankringen som har holdt, når stormbølgene har herjet med våre liv. Flere av oss har gjort oss erfaringer med at Jesus har holdt, når områder av livene våre har blitt slitt i stykker av stormers herjinger. Da har troen vært noe som har båret, holdt oppe og holdt oss fast, mens bølgene kastet oss hit og dit og vi fryktet for å «bukke under». Midt i stormens herjinger har vi fått erfare at forankringen holdt, på tross av omstendighetene vi befant oss i.
Det var ikke nødvendigvis omstendighetene rundt oss som endret seg raskt og ble bedre, som «utfridde» oss. Det var heller fokuset på Jesus, Han som er hevet over livets stormer som ble redningen vår. Vi har fått erfaringer med å oppdage at Jesus har hatt våre livs skremmende stormbølger «under» sine føtter. Han har kommet til oss mens vi har tviholdt i båtrekka, for ikke å bli kastet over bord i bølgene som raser rundt oss. Da har vi fått erfare at Han har kommet oss i møte, midt i stormen og latt sin stemme lyde slik at vissheten om at vår forankringen i Han, holder og vil få oss igjennom også denne stormen.
Fortsettelse følger i del 2.
