Høsten er for mange en litt tung tid, med vissheten om at dagene blir kortere og vi går mørkere tider i møte. For andre igjen er denne tiden forbundet med noe godt; et roligere tempo, mer innekos og tid for å synke litt mer ned i hvilen. Uansett hvordan du måtte forholde deg til høsten, håper jeg at du finner frem til noe du kan glede deg over disse høstdagene. Når dagene mine preges av høstens regn og tunge tåke, hjelper det meg å velge takknemlighet. Ikke som en flykt bort i fra det tunge og mørke. Heller ikke for å late som om det vonde og vanskelig ikke finnes. Bruker jeg takknemligheten på den måten, blir den ikke livgivende.
Takknemlighet
Jeg øver meg på å velge takknemlighet som en hjelp for meg selv. Hjelp til å se etter det som også er lyst og godt midt i regnet og tåken, i det som er tungt og vanskelig. For det er om oftest mulig å finne noe lyst og godt, selv om det på enkelte dager kan virke som om høstens mørke har tatt overhånd. Takknemlighet er ikke noe som nødvendigvis skjer helt av seg selv, og som er enkelt å velge til enhver tid. Jeg har funnet ut at det er noe jeg må aktivt velge, og det er noe jeg må øve meg på.
Øvelse gjør mester
Jeg har også funnet ut at det å øve meg på takknemlighet, nok er en livslang læring. Det er ikke som med sykling; da jeg først hadde lærte det, kunne jeg det så godt at jeg fortsatt behersker det bra flere tiår etterpå (og det uten at jeg har vært særlig ivrig på sykkelen i voksen alder!). Å øve meg på takknemlighet, ligner for meg mer på jevnlig styrketrening. Du har kanskje i likhet med meg, oppdaget at du har noen muskler du ikke visste om, etter å ha utført trening du ikke hadde gjort på lenge. Brukes ikke musklene jevnlig, svekkes de gradvis og forsvinner. For at musklene skal være sterke og smidige (og til hjelp for kroppen), må de brukes jevnlig, dag for dag. Litt sånn tenker jeg også om takknemlighet. Dersom jeg ikke velger å øve meg jevnlig på takknemlighet dag for dag, vil «takknemlighetsmusklene» mine gradvis svekkes og forsvinne. Det vil si, jeg vil rette mer og mer av oppmerksomheten min til alt jeg IKKE har å være takknemlig for. Og alt det jeg har å være takknemlig for, svinner dermed hen. Når «takknemlighetsmusklene» mine svekkes vil jeg også miste nødvendig (innvendig) styrke og hjelp til hverdagene mine. Dette er særlig merkbart når høstdagene får feste sitt grep om tilværelsen.
Sett i gang øvingen!
Høsten er i gang, og det er tid for å prioritere takknemlighetsøvelsen!
Blir du med?
Du er velkommen til å delta i «styrketreningen» der du måtte befinne deg, i ditt høstmørke!
